Kategoriarkiv: Litteratur og lesing

Litt litterært og litt London

Jeg liker å lese, både fiksjon og fakta, men når jeg virkelig skal koble av tyr jeg nok oftest til fiksjon. I tider der jeg er travel og ikke har tid eller anledning til å virkelig fordype meg i noe som krever konsentrasjon, tyr jeg ofte til krim. Jeg tror nok jeg har lest det meste av Agatha Christie og Arthur Conan Doyle (mye av det i ungdommen) i tillegg til mange andre engelskspråklige krimforfattere, jeg har fått med meg mye av Lindell, Fossum og Nesbø, samt mange av de svenske og noen danske. Noe har satt spor og jeg husker veldig godt følelsen akkurat den boka ga meg, mens andre bare har blitt en i mengden og jeg greier ikke helt å skille dem fra hverandre. Jeg syns en del moderne krim har blitt veldig grotesk, eksplisitt og utmalende, og det er grenser for hvor mange seriemordere som kan finnes, selv i litteraturen, uten at jeg syns jeg har «lest det før». På tross av at jeg selvsagt vet dette er fiksjon og jeg skjønner karakterene ikke eksisterer i virkeligheten, så føles det noen ganger som om de virkelig fins. Noen forfattere evner å beskrive dem på levende og troverdig vis og vi danner oss bilder av hvordan de er – eller hvordan vi tror de ville vært om de var virkelige. For meg, som ikke er en stor fantasy-fan, hjelper det nok litt om handlingen er lagt til steder jeg kan relatere meg til. Da jeg var tenåring leste jeg «Voldtatt» av Fredrik Skagen, der handlinga er lagt til hjembyen min Trondheim, og på grunn av den romanen var det steder i byen jeg unngikk eller som ga meg en følelse av ubehag i mange år. Flere kan sikkert kjenne seg igjen og ha liknende erfaringer. Det hjelper nok litt å ha god fantasi også.

En av forfatterne jeg har fulgt tett i voksen alder er amerikanske Elizabeth George, som skriver om inspektør Thomas Lynley ved New Scotland Yard. I utgangspunktet kan det jo være et risikabelt prosjekt for en amerikaner å skrive om britiske forhold, men jeg syns hun greier det godt – stort sett. Jeg liker ikke alle bøkene om Lynley like godt, men spesielt et par av dem har satt spor. «Savner Joseph», for eksempel, som jeg tenker på hver gang jeg besøker National Gallery i London, fordi boka starter med et møte der – foran et maleri som fortsatt henger i et av rommene. Jeg lærte om sykdommen ALS (Amyotrofisk lateralsklerose) for første gang i «Asken og Æren», der en av bipersonene led av ALS. En sykdom som lammer muskulaturen litt etter litt til åndedrettsorganene angripes og man dør fordi man ikke kan puste lengre. Da jeg leste om den var den ikke så omtalt i media som den er i dag, men for meg ble den en øyeåpner og den bihistorien ble nesten viktigere enn hovedhistorien og drapsgåten. Det er den jeg husker.

Thomas Lynley har en gammel venn han har et meget ambivalent forhold til som heter Simon Allcourt-St. James. Simon er gift med Deborah, som tidligere var Lynleys kjæreste, og de bor i Cheyne Walk i London. Jeg har vært i London mange ganger, dog aldri akkurat der, men da jeg befant meg i metropolen palmesøndag og hadde noen timer ledig før jeg skulle ta fly hjem vandret jeg dit. London er en av favorittbyene mine, og jeg forsøker å utforske en ny del hver gang jeg er der. Denne gangen gikk altså turen mot elva, mot Albert Bridge i Chelsea. For de som ikke har vært der, så er dette et strøk der de rike bor. Ikke mange høyblokker med nedslitte toromsleiligheter og ikke-fungerende heis der, nei. Her er det herskapelige hus i rekke med velstelte forhager, skulpturer, smijernsporter, alarmer og hushjelper. Simon og Deborah har en butler, men jeg så ingen slike på min morgenvandring. De  har også katt og hund, og hunder så jeg mange av. De fleste var ute på luftetur og deres tobeinte ledsagere hilste blidt og høflig «morning», men en engelsk bulldog satt som en statue i forhagen og fulgte årvåkent med på de forbipasserende som en liten firbeint Winston Churchill mens en filippinsk hushjelp, med uniform og greier, feide den steinlagte gårdsplassen og småpludret med hunden, som peste tilbake på bulldogvis. Jeg måtte anstrenge meg for ikke å le høyt, og jeg hadde veldig lyst til å ta bilde, men syns ikke jeg kunne.

Jeg møtte aldri noen som liknet på Simon og Deborah i Cheyne Walk, og de burde være lett gjenkjennelige sammen – hun med det lange røde håret og han haltende med stokk, men de hadde kanskje stått opp tidligere enn meg og allerede kommet til kaffen, eller de hadde reist på påskeferie og tatt med både hund, katt og butler. Hva vet vel jeg? Jeg så opptil flere Bentleyer (altså biler), så det kan godt hende Lynley var i området. Han kjører nemlig Bentley. Det var ikke en seriemorder i sikte, og jeg observerte heller ingen andre potensielle forbrytere. Jeg garanterer likevel ikke at det var totalt fravær av kriminell aktivitet. Jeg har jo lest så mye krim at jeg har lært det er mye som skjer under en tilsynelatende idyllisk overflate. Besøket i Chelsea resulterte i at jeg fikk lyst til å lese noen av bøkene igjen, og kanskje vil jeg da være ekstra oppmerksom når jeg rent litterært befinner meg i Cheyne Walk igjen og følger ekstra godt med på beskrivelser av huset og omgivelsene sånn at jeg kanskje kjenner meg igjen på ordentlig. Neste gang jeg er i London skal jeg prøve å få med meg området der Lynleys assistent Barbara Havers bor, på en helt annen kant i et område med en helt annen standard, der det nok ikke vil kry av luksusbiler og hushjelper som feier. Og kanskje kommer det en ny Lynley-historie om ikke lenge og.

Cheyne Walk