Det er litt skummelt

Altså, første blogginnlegg, det er litt skummelt, men sånn er det med mye i livet så det gjelder kanskje å bare hoppe i det. Så da er jeg i gang. 🙂
Det er jo sånn at livet ikke alltid blir sånn som vi trodde da vi var yngre, og sånn er det i hvertfall for min del. Jeg har sett VH1 i kveld med masse musikk fra da jeg var tenåring på åttitallet en gang, og den jeg var da hadde store planer for livet sitt. Noe har blitt som jeg tenkte, men mye har ikke det, som det sikkert er for mange av oss, men noen dager blir det bare så tydelig, som i kveld. Det betyr slett ikke at livet mitt ikke er noe bra, men det er veldig annerledes enn da jeg var tenåring (heldigvis) og helt forskjellig fra det livet tenåringsjeg så for seg at jeg ville ha.

Da jeg var tenåring skrev jeg en gang en stil om framtida mi, og da skrev jeg blant annet at jeg var sikker på at jeg ville jobbe og ikke ende opp som hjemmeværende husmor i Tafjord. Jeg ante nok ikke hvor Tafjord var da jeg var 15 og vokste opp i Trondheim, men ironien vil faktisk ha det sånn at Tafjord slett ikke er langt unna der jeg bor i dag. Jeg jobber riktignok, så vyene var ikke helt fjerne, men jeg så nok for meg at jeg skulle bli noe en anelse mer glamorøst enn lærer – noe som jeg har vært i mange år og trives veldig godt med. Tenåringsmeg hadde en idé om at jeg skulle stå hvit brud i rimelig ung alder, få barn og ha hus, hund og stasjonsvogn, fordi det var normen på ett vis. Nå har jeg riktignok både hus, hund og stasjonsvogn, men barna kom aldri, før jeg i godt voksen alder fikk fem bonusbarn, som det så fint heter, og det er ganske skummelt. Ikke fordi de er skumle, men fordi det er skummelt for meg.

Mange vil nok syns det var skummelt da jeg dro på Interrail i 1990 (en tid uten de kommunikasjonskanaler vi har i dag), da jeg tok dykkersertifikat, da jeg fikk min første hund og da jeg begynte å jobbe som lærer. Det var nok litt skremmende innimellom, men det skumleste jeg har gjort tror jeg må ha vært å søke permisjon fra jobb, forlate familien og vennene mine og Trøndelag og flytte til et lite sted og bytte jobb – for å bo sammen med kjæresten min (han fembarnsfaren, ja). Det var selvsagt selvvalgt og jeg hadde ingen romantiske forestillinger, men alle endringer er utfordrende, det viser forskning, faktisk, og jeg liker å støtte meg på fakta. Endring er en krise, selv om den er helt frivillig og i utgangspunktet positiv, så betyr jo det å velge noe nytt at man også velger bort noe kjent. Kjent er trygt og ukjent er skummelt – for mange av oss.

Det er sannelig ikke lett å flytte til ei lita bygd når du er vant til en rimelig stor by, og det er ikke lett å få innpass og finne venner når du er voksen. Det å bo på et lite sted er som å være på ungdomsskolen igjen – enten så henger du med de kule eller så er du utafor, og jeg henger absolutt ikke med de kule, eller noen som helst, for den saks skyld. Misforstå meg rett, jeg er ikke ensom og bitter, og jeg trives med å bo sammen med mannen i mitt liv, og noen er hyggelige – naboen min, for eksempel, men jeg glir liksom ikke inn. Jeg snakker en annen dialekt og skiller meg naturlig ut på den måten også har jeg jo ikke barn selv, så jeg blir ikke en naturlig del av foreldregjengen. Jeg jobber ikke i nærområdet heller, og det hjelper nok ikke at samboeren min også er innflytter. Det er fint å bo her på mange måter, men det er Trøndelag som er «hjemme». Det er der jeg har vennene mine, familien og føler tilhørighet til. Det er dit jeg skal tilbake til – en gang. Til det jeg tror er trygghet.

Det er skummelt å begynne i ny jobb også, men der føler jeg  meg mer tilpass og har mer kontroll. Jeg er trygg i rollen min som lærer og kan dra erfaringskortet innimellom, selv om det ikke er likedan som i nabofylket. Kollegene mine er utrolig hyggelige og imøtekommende, og det hjelper så klart. Og tenåringer i Norge likner faktisk mye på hverandre, uavhengig av geografi. Det er mye skumlere å være stemor/bonusmamma. Det er en helt ny rolle der jeg ikke har noe erfaring og der veien absolutt blir til mens man går, og det er ikke akkurat en italiensk autostrada. Det er humper, dårlig underlag, uventede hindringer og ulendt terreng med til dels dårlig sikt, men så langt har jeg ikke krasjet alvorlig – tror jeg.

Jeg prøver å tenke at hodet og beina skal være på samme sted, så jeg bruker ikke mye energi på hjemlengsel, men noen ganger kommer den snikende. Når jeg får nok av tenåringslatskap som medfører våte håndklær og skitne glass «over alt», og noen ikke har hilst i kassakø på Extra, selv om vi har møttes «tusen ganger». Da kommer det sigende, og da blir jeg veldig bevisst på at vennene mine er langt unna og jeg har ingen jeg kan stikke innom i nærheten. Da er det skummelt, da kommer tvilen, og da lengter jeg hjem. Da gjelder det å få litt omsorg fra han trønderen jeg bor sammen med og pilatespuste som best jeg kan, og så går det over – for denne gang.

Noen ganger går det skumle over i nostalgi eller galgenhumor, og så er det jo sånn at vi blir fanget i hverdagene våre, og da er det jobb, middag, klesvask, gå tur med hundene og andre trivielle hendelser som rår. Bra er nå det. Vi har vel ikke godt av å bli for eksistensielle og navlebeskuende sånn i hverdagen.  Det hjelper selvsagt også å høre musikk fra ungdomstida, for det fine med åttitallet er at musikken i ettertid kan tolkes på en litt ironisk måte. Når jeg nå hører Meatloaf synge «Two out of three ain’t bad» , så er det mer humring enn sentimentalitet som rår, spesielt med tekstlinjer som «But you’ve been cold to me so long I’m crying icicles instead of tears», så kan jeg ikke annet enn le. Selv om tenåringsmeg nok syntes det var både dypsindig, romantisk og poetisk. Jeg har nok blitt adskillig mer kynisk på «gammeldagan». Tenåringsmeg ville nok trodd hun var ferdig med å synes noe var skummelt når hun hadde passert førti med god margin, men sånn ble det heller ikke. Livet er et uforutsigbart prosjekt, rett og slett.

Og livet er skummelt noen ganger, og selv om det er mye jeg ikke tenker meg om to ganger for å gjøre (holde tale for nye kolleger, være uenig på et møte med de samme kollegene og ha hele svigerfamilien på helgabesøk) så er det mye annet som er skummelt (feire konfirmasjon med barnets mors familie og gå på et bratt fjell) og sånn tror jeg det vil være. Og det å være modig er jo å gjøre noe man er redd for, så da gjelder det å tenke som Pippi «dette har jeg ikke gjort før, så da greier jeg det nok», djupandast og la det stå til og være modig. Utfordre frykten og ha tro på at det kanskje kan gå bra.

Utvikling skjer jo ikke hvis vi stagnerer, og blir det for ille kan man alltid trøste seg med åttitallsmusikk og gullkorn som «Some are like water, some are like the heat. Some are a melody, and some are the beat. Sooner or later, they all will be gone. Why don’t they stay Young?» av Alphaville. God engelsk? Nope, Dypsindig? Neeeei… Uansett, poenget er vel at vi endrer oss og ingen forblir unge, bortsett fra Peter Pan, kanskje. Han ønsket jo aldri å bli voksen. Jeg ville kanskje ikke det heller da jeg var sytten år, men nå er jeg overlykkelig fordi jeg aldri skal være sytten mer. Med alderen kommer det heldigvis litt trygghet og erfaring, og de fleste av oss evner å nyttiggjøre oss dette og kanskje føle på en slags indre ro og vite at vi har en kjerne selv om vi innimellom blir grepet av angsten og det noen ganger føles som om vi går på ungdomsskolen igjen og ikke henger med de kule jentene.

Så selv om det er skummelt å skrive blogg, så har jeg faktisk gjort det nå, og jeg tenker det ikke blir siste gang. Jeg har noen ideer om tema jeg kan belyse, og tanken om å kaste seg uti det har vært der lenge. Det blir nok ingen rosablogg, så det blir lite sminke og klær, men kanskje litt om livet generelt, bøker, musikk, samfunnsaktuelle tema og annet som opptar en trønder i utlendighet som er godtogførti. Den som leser får se. 🙂

#etlitestykketrøndelag

Annonse:

3 tanker om “Det er litt skummelt

  1. Hanne Nordbø Husby

    Fin lesing Kristin. Ble litt trist, humret mye, og veldig stolt av deg mens jeg leste! kommer til å gløtte innom bloggen din igjen ja! Klem, Hanne:-)

    Svar
  2. Mona Elisabeth Roald

    Som aktiv og nær deltaker i livet ditt, og der det du skriver både fra fortid og nåtid, er kjent for meg, syns jeg likevel dette var ganske sterkt å lese. Hudløst og humoristisk på samme tid. Gleder meg til nye kloke betraktninger fra deg. Klem

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *